cathrineogsofiesreise

Skrevet 26.04.12

I dag bestemte vi oss for å leie en longtailbåt for en dag og dra til noen øyer som ligger like utenfor Phi Phi for å tilbringe dagen der. Her er det sånn at du bare kan gå til stranden på morgenen og si at du vil leie en båt, så får du båt + sjåfør hele dagen som kjører deg rundt dit du vil og venter på deg imens du går i land.

Heidi ble matforgiftet i går og måtte dessverre holde sengen i dag stakkar, imens vi andre dro ut på sjøen.

Det var utrolig deilig å komme seg ut på sjøen og kjenne vinden i håret. Vi kunne sittet i den båten i evigheter og bare puste inn sjøluft.

Men da vi så hvor første stopp var, var vi ganske raske ut av båten.

Bamboo Island

 Etter noen timer på denne idylliske øyen dro vi videre til neste strand. Egentlig skulle vi til Maya Bay, men bølgene var altfor store og vi ble derfor tatt til Long Beach som er en litt mer rolig og bortgjemt strand på Phi Phi.

BILDER

Her slappet vi av i noen timer før kroppene våre hadde fått nok sol for dagen og vi tok fatt på hjemveien.

Dette ble en herlig dag med masse sol og bading. Kunne ikke vært mer avslappende!

Skrevet (25.04.12)

Lørdag morgen bestemte vi oss for å ta båten videre til Phi Phi. For å komme oss dit fikk vi beskjed om at vi måtte ta minibuss og båt i til sammen 1,5 timer. Og som vanlig så skjedde jo ikke det?Vi satt oss inn i minibuss veldig klare for å komme frem med en gang og bare legge oss i en seng, men sjåføren fortsatte og fylle opp minibussen og det tok aldri slutt. Til slutt var det ikke flere plasser igjen, men han ville allikevel ha to til inn. Da ble Cathrine bedt om å nærmest legge seg oppå Sofie og Laura, for som vanlig er jo hun den minste som alle bare tror de kan plassere hvor de vil..Så da ble det ikke en like behagelig busstur som håpet. I tillegg hadde det regnet så ufattelig mye dagen før og hele natten at gatene var oversvømt. Det var umulig for biler å kjøre der for vannet lå i mengder i gatene. Derfor tok det jo selvfølgelig en ekstra time å komme seg til båthavnen. Da vi endelig kom dit var alt egentlig helt greit. Vi kom oss på båten og satt der i noen timer og følte på den deilige sjøluften.

Vi har faktisk savnet å være på båt så dette passet oss perfekt. Men så kom regnet?og ikke bare litt! Det var så ufattelig mye så du hadde ikke sjans til å ha en tørr flekk på hele kroppen. Dette fortsatte jo hele veien frem ti Phi Phi, så det ble en fin velkomst da. Det er forresten ikke så kult å lete etter steder å bo i regnet heller.

Vi trives utrolig godt her på Phi Phi.

Et veldig avslappende sted å være, noe som passer oss perfekt nå mot slutten av reisen. Bare du kommer deg bort fra piren, der du går i land med båten, så tar selgerne og maset helt slutt. Og det beste, det finnes ikke biler her! Det er ufattelig deilig å slippe tutingen og ikke minst at man slipper og være redd for å overleve hver gang man krysser gaten. Her er det kun små veier med restauranter, butikker, barer og små boder som selger alt mulig. Kjempe koselig sted! Men så oppdaget vi syklene da?og de har jo ringeklokker. Så vi klarer jo alltid å finne noe annet og irritere oss over.

Det er ikke så veldig stort her, noe som også er veldig deilig. Eller, øyen er stor, men der det er folk og bebyggelse er ikke så stort område. Phi Phi er jo den øyen som ble hardest rammet av tsunamien så at de har klart å bygge seg opp så bra syns vi er imponerende. Mange steder henger det bilder på vegger og tak som viser hvordan det så ut rett etter tsunamien inntraff og hvordan de klarte å bygge seg opp igjen. Stedet ble jo bygget opp igjen av turister. Mange reiste hit og ble her for å bygge opp denne nydelige øyen igjen, noe vi er veldig glade for at de gjorde!

Utover mot ettermiddagen trekker vannet seg maange meter tilbake. Dette syns vi var ganske mistenkelig første dagen, men ble glade da vi skjønte at dette var normalt og stranden var like fin igjen neste dag.

Så har vi blitt hekta på bananshake da. Drikker sånn fem om dagen.

Da vi kom til Phi Phi hadde vi ikke booket noe sted å bo, siden det regnet ville vi egentlig bare komme oss inn på et tørt rom. Dette gjorde at vi havnet på et lite, trangt firemannrom, uten aircon. På et sted som dette, hvor det er så ubeskrivelig varmt, også om nettene, er det umulig å få en god nattesøvn uten aircon. Spesielt med fire stykker på rommet. Vi hadde jo vært lite smarte og booket og betalt for tre netter, så vi hadde ikke annet valg enn å bli der i tre netter. Da vi endelig sjekket ut gikk vi på leting etter noe nytt. Noe som viste seg og ikke være så lett. Firemannsrom er visst noe de ikke har så mye av her. Men vi hadde flaks og spurte et tilfeldig sted da vi var i ferd med å gi opp. De hadde rom, et stort og fint et også! Med aircon! Så akkurat nå føler vi at vi lever ganske greit. Det ligger også rett ved stranden som også er ganske gunstig.

Etter tre måneder føler vi egentlig at vi har blitt ganske blinde på hva som er god og dårlig standard på bosteder, så det skal veldig lite til før vi føler at vi lever et liv i luksus.

Her er taxien som hentet bagasjen vår og tok den til hotellet da:

Til og med utstyrt med horn til tuting på siden!

Vi tenkte jo at det skulle bli med den ene regndagen vi hadde da vi kom hit, men neida, her regner det egentlig hver dag her. Tordner og lyner gjør det også. Ikke lite heller! Når det først begynner å regne føles det ut som om du skal bli slått i bakken fordi det regner så kraftig.

Men regnet har vært litt på vår side, det har vært snilt og ventet til vi har kommet hjem fra stranden hvertfall, så noen ganger har det neste bare vært deilig. Så lenge det ikke ødelegger for dagsplanene våre, som som oftest er soling og bading så er det deilig med litt troperegn innimellom. Men ikke hver dag da.

På dagtid har vi egentlig bare hengt en del her:

Og skaffet oss bademadrasser da

Også måtte vi jo ha undervannkamera da! 

På kveldene har det variert litt hva vi har funnet på. Vi blir ganske utslått av så mye sol hver dag så noen dager har det bare vært deilig å sitte på rommet og spille kort. Andre dager har vi tatt oss en tur ut etter middag for å føle litt på nattelivet her.

Måtte late litt som at vi var svenske da

(skrevet 21.04.12)

Nå har vi reist videre fra Siem Reap og kommet oss til Thailand, nærmere bestemt Phuket. Her hadde Laura og Heidi booket et rom for oss på samme hotell som de allerede bodde på, noe som var ganske greit så vi slapp å dra ut på leting, noe vi er rimelig lei av nå.

Laura og Heidi er to vi kjenner hjemmefra som også er backpackere på tre måneders tur akkurat som oss. De begynte reisen sin en måned etter oss og vi fant fort ut at vi hadde samme planer i Thailand, akkurat samtidig. Derfor har vi holdt kontakten med dem gjennom hele reisen for å planlegge hvor og når vi skulle møtes.

Vi bor i en bukt i Phuket som heter Patong som tydeligvis er veldig populært. Det var drøssevis med turister der og egentlig veldig likt mye annet vi har sett.

Vi merket også fort at dette var det store partystedet her for om kveldene myldret det av folk på gatene. Og for ikke å snakke om utestedene som er digre hvor det egentlig bare var eldre menn med en thaidame på armen. Første kvelden gikk egentlig bare med til å traske rundt i gatene å føle på livet.

Da vi kom til Phuket var det mørkt og grått og regnet pøste ned. Vi hadde jo sett for oss kun sol i Thailand så det var en strek i regninga. Men det soppet ikke oss! Vi tok på oss badetøy og vandret ned på stranda likevel. Vannet var jo ti ganger varmere enn luften så vi ble i grunn liggende der i flere timer å plaske i vannet.

Senere på dagen fant vi oss en sushirestaurant, noe vi alle hadde savnet så vi var overlykkelige for å endelig spise sushi igjen.

Etter middagen tok vi med oss høyttalere og kortstokk opp på rooftopen på hotellet og satt oss der noen timer til det begynte og regne.

Da fant vi ut at vi skulle skaffe oss en madrass. Vi fant en i gangen og tok den med inn på rommet og fortsatte kortspillene der inne.

Etter hvert bestemte vi oss for å være mer delaktige i utelivet i byen så vi tok oss turen ut for å se hva Phuket hadde å by på.

Regnet fortsatte utover hele kvelden og vi kom hjem gjennomvåte etter noen timer ute.

Det tok ikke lange tiden før vi neste dag bestemte oss for å ta båten videre til Phi Phi Island hvor vi hadde hørt det skulle være veldig vakkert.

(Skrevet 18.04.12)

Dagen i dag startet kl.04.00 da vekkerklokken ringte. Grunnen til en så tidlig morgen var dette:

Vi skulle nemlig til Angkor Wat å se på soloppgangen.

Noen kilometer utenfor Siem Reap, der vi bor nå, ligger ruinbyen Angkor, og Angkor Wat er det mest berømte tempelet i denne byen. Dette tempelkomplekset ble bygget som en hinduistisk helligdom for guden Vishnu og skulle forestille det hinduistiske universet.

Det var hit vi skulle tilbringe de første morgentimene våre denne dagen. Vi hoppet i en tuktuk og kjørte mot Angkor. Da vi kom inn i ruinbyen stoppet vi etter hvert utenfor det største tempelet, Angkor Wat, der vi skulle se solen komme opp. Vi fant oss en plass og sitte sammen med de mange tusen andre menneskene som hadde blitt anbefalt det samme som oss, og ventet, og ventet og ventet?

Så kom sola!

Vi satt oss ned og nøt det fine synet. 

Etter hvert tok vi oss turen inn i dette digre tempelet. 

Etter å ha gått rundt en stund og sola varmet mer og mer syns vi de var på tide å bevege seg videre. Her kan du nemlig gå i flere dager og bare se på templer! Det er ruiner etter diverse templer overalt! Noen finere enn andre da selvfølgelig. Vi hadde på forhånd bestemt oss for hvilke vi skulle besøke, Angkor wat og Preah Khan.

Preah Khan var veldig morsomt å se. Her har nemlig trær vokst oppå alle ruinene. Og da er det ikke snakk om små trær du bare kan kutte ned. Disse var digre! Men det var utrolig kult å se hvordan alt hadde vokst sammen.

Der gikk vi i ruinene av et tempel og trærne hadde bare tatt over helt.

Det ble grusomt varmt etter hvert og vi måtte vende nesa tilbake til hotellet. Da var klokken rundt 8 så vi kunne ikke forestille oss hvordan det er å være her på dagen. Det må være umulig. Til og med kl. 6 om morgenen var varmen uutholdelig.

Vi la oss på sengene og sov noen timer før vi unnet oss en herlig massasje til 30kr.

Har forresten glemt å fortelle om det herlige hotellrommet vi bodde på denne natten. Her hadde vi to kakerlakker som holdt oss med selskap. Vi klarte å kvitte oss med begge, men det hjalp lite da det bare kom fler og fler. En har vi fortsatt ikke funnet etter at den gjemte seg i sekkene våre?Så nå tørr vi egentlig ikke røre noe som ligger inni sekken.

Dusjen på rommet funker ikke og heller ikke aircondition. Dette klagde vi på flere ganger både i går og i dag uten at de som jobbet her kunne gjøre noe med det. Til slutt fikk vi nok og fant ut at eneste mulighet til å få en god natts søvn, uten å ligge og tenke på kakerlakker i senga, var å bytte hotell. Da vi gikk ut i resepsjonen og skulle betale fortalte vi at vi ikke ville betale mer for air con siden den ikke hadde funket (det koster nemlig 4 dollar mer eller noe). Dette likte de svært dårlig og sa at det burde vi sagt ifra om før. Vi ble irriterte og sa at vi hadde jo sagt det til to forskjellige som ikke klarte å fikse den, og derfor ville vi ikke betale for det heller. Da sa han bare at dette ikke var hans problem, og at hvis vi ikke betalte for det så måtte han gjøre det, og det var han lite keen på. Men det er jo virkelig ikke vårt problem at rommene ikke er i ordentlig stand!! Han ville virkelig ikke høre og dette utviklet seg til en stor og høylytt krangel. Det hele endte med at han ble så ufattelig sur på oss at han kastet lommeboken sin på Sofie og ville ringe politiet og anmelde oss. Hadde det ikke vært for at Cathrine nærmest rev mobilen ut av hånden hans og slengt noen penger på disken hadde ikke vi sittet trygt på hotellrommet nå for og si det sånn!

Da vi kom til det nye hotellet klarte vi ikke helt å roe oss ned etter hendelsen og fant ut at det var lurt å holde oss på rommet en stund. Vi var sikre på at mannen fra forrige hotell kom til å følge etter oss bare for å kjefte mer..

Og gjett hva! Aircondition virker ikke her heller! Men vi skal hvertfall ikke klage på det?

I morgen er det videre til Thailand, vårt siste stopp på reisen!

(Skrevet 16.04.12)

Nå befinner vi oss i Phnom Penh, Kambodsjas hovedstad. Her er det enda varmere enn i Sihanoukville og ingen mulighet for å bade. Denne byen er egentlig veldig koselig, men den hadde vært tusen ganger bedre uten alt søppelet. Det var noe av det første vi la merke til da vi kom til Kambodsja for her er det ikke snakk om å bruke søppelkasse. Det har for så vidt vært vanskelig å oppdrive søppelkasser i hele Asia, men det her overgår alt. Selv om de har søppelkasser kastes alt ut på gaten. Om du setter deg på en restaurant for å spise kan det godt hende det ligger en diger søppelhaug ved siden av deg. Og det lukter!

Men over til det vi egentlig har kommet til denne byen for, nemlig å besøke Killing fields og S21.

Toul Sleng, eller S21 var sikkerhetsfengselet til Rode Khmerene. S21 var tidligere en skole Rode Khmer tok over og med enkle grep gjorde om til et fengsel. Denne skolen består av fire bygninger over tre etasjer og en skolegård. I alle etasjene er klasserommene delt opp i bittesmå celler, hver av dem utstyrt med fotlenker. Mange av bygningene var dekket med piggtråd for å forhindre at fangene skulle prøve å hoppe for å ta livet av seg.

I høy-sikkerhetsbygningen ble de tidligere Rode Khemer offiserene det ble fattet mistanke til holdt fanget. Disse cellene var ganske store og inneholdt stålramme til en seng, fangene ble festet med lenker til hodegjerde og fotende og torturert til de tilstod hvordan de hadde motarbeidet regimet.

En av de tusenvis mange bittesmå cellene dette fengselet består av:

Videre var det tre andre bygninger hvor de mindre cellene var. Det er bare en bygning som står akkurat sånn den var da skolen var et fengsel. Dette fordi det er den eneste bygningen Rode Khmer ikke rakk å fjerne alle bevis fra før de flyktet. I høysikkerhetsbygningen lå det 12 torturerte og døde fanger igjen på sengene da vietnameserne inntok fengselet. Du kan enda se blodsprut på vegger og ulv etter grusomhetene som skjedde her.

Det henger også bilder på veggene i hvert rom av hvordan fangene ble funnet.

Midt i skolegården står det stolper som elevene brukte som treningsapparat da dette fortsatt var en skole.  Rode Khmer brukte denne galgen til å heise fangene opp i etter bena og la dem henge der til de mistet bevisstheten. Deretter ville de senke dem ned i en bøtte med avfallsvann for å vekke dem igjen, for forhøret kunne fortsette.

I de andre bygningene, hvor de andre fangene ble holdt, henger det nå bilder av noen av de alle 17 000 fangene som ble holdt her i årene 1975-1979. Det var i alt 1000-1500 fanger i fengselet samtidig og 1720 ansatte som utførte alt fra matlaging (tre never ris hver dag) til torturering.

Torturmetodene er helt grusomme. Ta glovarmt vann på diverse kroppsdeler, elektrisk sjokk, kutting med kniv, henging, kveling, nappe ut negler for så å helle alkohol på?De hadde også en benk hvor fangene ble bundet fast til og ble gjort de grusomste ting med, i tillegg til et digert kar hvor fangene nærmest ble druknet. Alt dette gjorde de for å få tilståelser ut av dem. Dette var tilståelser på ting de aldri noen sinne hadde gjort, men fangevokterene ville etter mange måneders tortur få nok "bevis" på papiret til å kunne henrette hver eneste fange.

Tegninger tegnet av skolebarn:

Etter grusom tortur gikk turen videre til Killing Fields for de som ble holdt fanget i S21. Dette ble også vårt neste stopp. Her ble ca. 17 000 mennesker henrettet og det er i alt 129 massegraver.

Her gikk alle rundt uten å si et eneste ord. Alt var stille og du kunne virkelig føle på deg at det hadde skjedd noe grusomt her. Du gikk rundt på et digert område og fikk vite at akkurat her l det tusenvis av døde mennesker under beina dine. Dette kunne man også se fordi du hele tiden nærmest gikk tråkket på benrester og så klær som stakk opp av jorden som har begynt å komme til syne etter mye slitasje og regn.

Mange av fangene som ble henrettet her hadde også barn da de ble tatt til fengselet. Da foreldrene ble henrettet gjorde de det samme med barna. Dette gjorde de for å unngå forfølgelse av de kommende generasjonene. The Killing Tree ble brukt til å slå i hjel barna ved å holde dem i anklene og slå hodene deres mot trestammen til de døde.

Rett ved siden av dette treet var det et annet tre. Her hang de opp høyttalere som spilte musikk hele dagen. Dette gjorde de for å overdøve hylene fra fangene idet de henrettet dem, i tilfelle bodene i nærområdet skulle høre noe og fatte mistanke.

Her er det så utrolig mye grusomt som har skjedd, og dette er bare et av mange steder rundt i Kambodsja hvor tortur og drap fant sted under Rode Khmers regime. Det går ikke ann å beskrive hvordan det så ut der, hvordan det var å høre om grusomhetene som har skjedd her og ikke minst å forestille oss hvordan det må ha vært å være fengslet i 2 til 6mnd for så å bli sendt til killing fields for å dø.

Kun 7 av de 17 000 fanger gikk gjennom s21 og overlevde. Dette fordi de hadde kunnskap eller ferdigheter som Roe Khmer fant nyttig. Helt forferdelig tanke at fangene som var der ble fanget fordi de hadde feil nasjonalitet, eide noe som regime hadde bestemt var forbudt eller at navnet ditt var blitt nevnt litt for mange ganger til at de kunne la deg gå i frihet lenger.

Minnesmerke for ofrene:

Og inni:

Etter besøket på disse forferdelige stedene sto vi igjen ganske uten ord. Resten av dagen har vi vært veldig tause, slitne og i våre egne tanker etter dagens opplevelser. Det er helt grusomme steder hvor ubeskrivelig forferdelige ting har skjedd og du går nærmest med tårer i øynene rundt der. Men det er veldig greit å få med seg for landet er fortsatt veldig preget av dette og man får en bedre forståelse for hvorfor det er som det er her.

(Skrevet 15.04.12)

I helgen har vi vært i Sihanoukville for å feire nyttår her i Kambodsja. Egentlig hadde vi ikke tenkt til å dra innom denne byen, men da vi fikk høre at absolutt alle både turister og innfødte drar hit for å feire så måtte jo bare vi også få med oss dette. Som backpackere har vi jo stor frihet, så det å endre litt på planene, som vi egentlig ikke hadde, var null problem.

Her skulle vi også møte Elise, en venn hjemmefra, som hadde valgt å bli igjen å jobbe her etter å ha reist rundt i Kambodsja i 2-3 uker. . Hun jobber nemlig i en av barene som hører til et guesthouse, da får hun all mat og drikke gratis + å bo gratis, noe som gjorde at hun valgte å forlenge oppholdet sitt med noen uker.

Denne byen er veldig turistby fra før og har en lang strand, mange guesthouse, gjerne med koselige restauranter og barer i nederste etasje hvor mange backpackere samler seg om kveldene. Vi likte oss veldig godt i denne byen. Her hadde vi alt vi trengte i de to nærmeste gatene og levde egentlig livets late dager denne helgen.

Det eneste som plaget oss var varmen, det må ha vært over 40 grader for det var umulig å bevege seg ut!

Men tilbake til feiringen som vi var der for. Her feirer de nemlig nyttår hele helgen! Det er så mange folk og mye liv og røre overalt! Alle går rundt med vannballonger og store bøtter med vann og kaster det på hverandre. Så her gjelder det å ikke ha verdisaker på seg! I tillegg til dette kaster de fargepulver og dynker deg i maling, så klær du er glad i burde man heller ikke ha. Det burde jo vi visst på forhånd?

Fikk rosa hår da...

Vi var mye med Elise i baren der hun jobbet tidlig på kvelden og hang med henne og vennene hennes der til hun sluttet. Etter det gikk alle nedover mot stranden hvor det lå andre barer og det var her den virkelige feiringen begynte. De ansattes jobb her var å gå rundt med vannpistoler og skyte på folk, helle isbiter nedover ryggen på folk kaste maling, pulver og vann. Umulig å komme tørr og ren hjem. Men det var utrolig bra stemning og kjempe morsomt å være med på! Som sagt varte jo feiringen over en hel helg så vi klarte å bli ganske slitne til slutt i og med at vi gjorde ca. det samme hver dag.

Så da har vi feiret nyttår to ganger i år!

Vi prøvde oss på stranden en dag også. Men det ga vi fort opp da vi så folkemengdene.

Så vi satt oss heller på en av de tusen cafeene langs stranden og slappet av, før vi spiste lunsj med Elise og Marco.

Vi har hatt en super helg i Sihanoukville. Nå går turen videre til Phnom Penh.

GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!

(Skrevet. 13.04.12)

Etter å ha vært i Nha Trang i noen dager gikk turen videre til Ho Chi Minh City eller Saigon som den tidligere het. Mange kaller fortsatt byen for Saigon selv om dette er det gamle navnet og nå egentlig bare er en av bydelene i byen. For å komme hit måtte vi igjen ta en herlig busstur, denne gangen på 11 timer. Skal ikke klage mer på dumme bussturer nå for tror dere har skjønt hva det går ut på. Men sånn her var hvertfall stemmingen da vi skulle dra:

Denne gangen var vi faktisk heldige og kom ferm til avtalt tid. Vi skulle kun være i byen en dag for mot kvelden igjen gikk bussen vår videre til Sihanoukville i Kambodsja. Vi kom ferm kl.6 på morgenen så vi syns vi fortjente litt ordentlig søvn før vi skulle utforske byen. Vi kom oss inn på et guesthouse og sovnet før v fikk lagt hodet på puta.

Litt utpå dagen dro vi oss opp av sengene og begynte byvandringen vår. Vi orket ikke templer og utflukter var det for sent for så vi gikk rundt å følte på livet istedenfor.

Gaten vi bodde i:

Dette er ikke bare et kjøkken, dette er stue, kjøkken, bad, egentlig hele huset + noen senger på loftet da. Praktisk å ha alt på et sted!

Denne byen var egentlig ganske koselig med mye liv i gatene og en del turister, men fortsatt med et godt vietnamesisk preg. I likhet med Hanoi er dette også en veldig stor by med mye mennesker hvor det skjer ting hele tiden. Mye kaos, masse trafikk, vi er like glade for å ha overlevd hver gang vi har klart å passere en vei, og mange mange mennesker.

Kl. 24.00 startet bussturen vår mot Kambodsja. Er rimelig lei av å skrive om kjipe bussturer nå, men denne må nesten nevnes. Igjen ble vi lovet en busstur på 11 timer som skulle gå direkte til Sihanoukville og vi skulle slippe å bytte buss. Tror du det skjedde? Selvfølgelig ikke!

Denne gangen var det ikke en sovebuss heller, dette var en buss med mindre behagelige seter hvor du nærmest ikke kunne røre deg av flekken.  Her skulle vi tilbringe natten?

Bussen begynte å kjøre og da vi kom til grenseovergangen til Kambodsja stoppet bussen. Her skulle vi nemlig vente i 3 timer til klokken ble 6 om morgenen så grensen åpnet. Da vi endelig kom oss over grensen kjørte vi 3 nye timer og stoppet i Phnom Penh. Her fikk vi beskjed om å gå av bussen for dette var siste stopp. Dette reagerte vi, og andre turister som hadde fått samme beskjed som oss, på for vi skulle jo bli kjørt direkte til Sihanoukville. Vi ble fortalt at vår buss skulle plukke oss opp om 3 timer?Vi kunne jo ikke annet enn å gå av bussen. Vi fant oss noe mat og kjedet vettet av oss helt til bussen vår skulle gå. Neste busstur tok 6 timer og vi kom frem kl.20 på kvelden. Vi skulle egentlig være fremme kl.13 på formiddagen?

Da vi kom frem var det fullbooket overalt. Her er det nemlig nyttår nå så alle kommer til Sihanoukville for å feire. Supert at vi visste det!

Etter å ha snakket med en del folk skjønte vi at vi bare måtte hoppe på det første ledige for det kom til å komme flere som oss utover kvelden. Vi endte da selvfølgelig opp på et av de mindre fine og koselige hotellene hvor vi også var så heldige å måtte betale mer enn noen av de andre stedene her.

Vi skal være i denne byen i helgen imens nyttårsfeiringen pågår før vi drar videre til Phnom Penh i noen dager. Begynner å nærme oss siste busstur på turen, noe vi gleder oss veldig til!

(Skrevet 11.04.12)

På søndag kom vi hit til Nha Trang med denne bussen

På hotellet fikk vi for oss at mannen sa at denne bussen skulle ta to timer så vi ble ganske overrasket da vi skulle dobbeltsjekke dagen etter og skjønte at han hadde prøvd å si 12. Så ja, i denne bussen skulle vi altså sitte i 12 timer?Vi dro fra Hoi An kl.18 og vi skulle være fermme kl.06 neste morgen. Vi prøvde å sette oss så godt til rette som mulig, men det var vanskelig og lite motiverende når vi visste at vi skulle tilbringe de neste 12 timene i samme sete.

Her stapper de virkelig inn folk tett i tett og Cathrine var så heldig å få to franske damer ved siden av seg. Hun ene var så snill at hun strøk Cathrine oppover leggen med sin egen fot hele natten. Sofie derimot hadde tatt lærdom fra forrige busstur, da intimsonen ble grådig oversteget, og valgte derfor denne gangen et sete på motsatt side og satt derfor alene og slapp all kroppslig kontakt med ukjente mennesker. De som kjenner Sofie vet at nærkontakt er et ord hun ikke er spesielt begeistret for så her gjelder det heller å holde litt avstand.

Hennes problem ble derimot benplassen. Disse setene her er nemlig lagd for små vietnamesere, som i grunn har passet Cathrine godt hele veien for hun passer inn overalt, men for Sofie er ikke dette alltid like gøy. Når du skal sitte 12 timer på buss vil du gjerne kunne strekke ut beina som alle andre og slippe å ligge med dem nærmest opp i taket for å strekke på dem litt. I tillegg er det ikke så kult å nesten ramle ut av sengen hele tiden når du skal prøve å sove?

Mennene som jobbet på bussen var heller ikke særlig hyggelige. I tillegg røyket de inne i bussen, noe som passet Cathrine svært dårlig i og med at hun ikke tåler røyk og da måtte sitte å holde seg for nese og munn for å unngå å kveles. Flere ganger prøvde damene ved siden av å fortelle dem at de ikke måtte røyke inne, med tror ikke det bare var dårlig engelsk som var årsaken til at de ikke stoppet. Tror rett og slett ikke de gadd. De stoppet også bussen HELE tiden av egentlig ingen grunn. De bare gikk inn i diverse hus, eller nærmest gapahuk, for å ta en liten pause og snakke med kjentfolk. Så pauser tok de når de ville og hvertfall ikke når vi ville.

Så vi er ikke så fan av vietnamesere da. Hvertfall ikke de som jobber på buss.

Det skjedde også enda mere gøy på denne bussturen! Bussen pungterte!

Det er ikke snakk om noe reservedekk her nei. Her må du kjøre i mange timer med flatt dekk, noe som ikke er særlig behagelig for slitne passasjerer som prøver å sove midt på natten. Vi var overrasket da vi kom til Vietnam at det var fra bra infrastruktur her og veiene var generelt sett bra, men med et flatt dekk blir ting veldig annerledes.

Ikke veldig rart at vi pungterte egentlig for her i Vietnam kjører de som noen griser. Det finnes ikke noe system på noen ting og trafikken er direkte farlig. Her kjører du på hvilken siden av veien du vil. Du kjører forbi biler når du vil, selv om det kommer en stor lastebil imot og fartsgrense finnes jo ikke.

Dette med at denne bussturen skulle ta 12 timer skjedde jo aldri?Vi brukte 18 timer vi! Vi var ikke fremme klokken 06.00 som lovet, men klokken 12 på formiddagen neste dag!! Vi har skjønt at vi aldri mer skal stole på vietnamesere når det gjelder busstider..

Så vi er veldig glade for at vi skal ta mange flere busser i mange flere timer. Det blir kjempe gøy og vi gleder oss til flere bussturer som denne!

Da vi endelig kom til hotellet og fikk sjekket inn ble vi plutselig veldig optimistiske og bestemte oss for å ta oss en tur på stranden som ligger kun 200 meter unna. Tankene våre klarte ikke å rive seg bort fra de to sengene som sto på hotellrommet og ventet på oss så vi vendte nesa tilbake til hotellet og sovnet som to slakt på hver vår seng.

Nha Trang er egentlig ikke veldig spennende. Det er masse turister og en strand. Byen er ikke veldig mye å skryte av og du får ikke så veldig inntrykk av å være i Vietnam. Men siden vi skal hele veien ned til Saigon er det greit med noen dagers stopp her siden bussturene er så lange.

Så derfor tilbrakte vi de påfølgende dagene her:

Damen som prøvde å selge kreps til oss:

Vi sa pent nei takk, men da satt hun bare krepsen foran oss og løp sin vei...

Men vi så noen ting som minnet oss på at vi fortsatt var i Vietnam da:

Alle de tusenmilioner motorsyklene

Den grusomme trafikken

Damene på stranden som virkelig ikke slutter å mase og poker deg til du våkner bare for å høre at du ikke vil kjøpe noe.

Alle vietnameserne som sitter ute på de små krakkene sine og spiser imes de spiller et spill vi lurer veldig på hva heter..

Og sykkeltaxiene da.

Også havnet vi midt oppi et bryllup på stranda:

Nå skal vi ta nattbuss i 11 timer videre til Saigon. Vi gleder oss kjempe masse til nok en herlig busstur!

(Skrevet 07.04.12)

De siste fire dagene har vi oppholdt oss i Hoi An, en by som ligger ca. 4 timer med buss fra Hue, den forrige byen vi var i. Her hadde vi vært flinke og gjort litt research på forhånd så vi visste akkurat hvor vi skulle da bussen slapp oss av. Vi sjekket inn på Green Field hotel som lå ganske sentralt i hovedgaten. Vi ble kjempeglade da vi så at det endelig var et hotell som ikke hadde doen i dusjen. For det har den nemlig vært de siste stedene vi har bodd på noe som er veldig upraktisk. Sofie har også blitt ekstremt god til å miste doruller i doen, noe som også er veldig upraktisk. Vi var egentlig ganske fornøyde med dette hotellet helt til vi fant ut at hotellet syns de hadde vært smarte å ha en hønsegård rett nedenfor vinduet vårt, som da også inneholdt en hane, selvfølgelig..Denne startet å gale rundt klokken 4 på natten og holdt det gående til neste morgen. Sofie var langt inne i drømmeland og merket ingenting til dette, men Cathrine var så heldig å ligge våken i flere timer og høre på denne hanen som virkelig ikke ville stoppe og gale. Vi tenkte jo at det holdt med dette bråket for en natt da, men neida, hanen begynte igjen klokken fire neste natt, og det samme natten etter der?

I denne byen liker vi oss kjempegodt! Da vi dro for å spise dagen vi kom gikk vi ned til elven og satt oss ned på en restaurant der. På elven fløt det hundrevis av blomsterlykter som folk hadde sendt ut på vannet som lyste opp hele elven. Et veldig fint syn som gjorde middagen enda koseligere. Her er det ikke like slitsomt som i mange av de andre byene vi har besøkt her i Vietnam. Her kan du nærmest gå i fred på gatene og titte for deg selv. Du har små koselige gater med restauranter og små butikker på begge sider i tillegg til skreddere som det er flere av enn både restauranter og andre butikker til sammen.

Disse lampene hang overalt i trærne i byens gater.

Veldig god stemning

Sånn her stod nesten alle utenfor de små butikkene sine og holdt på med et eller annet rituale. Vi vet egentlig ikke hva det var, men det så ut som en ofringsstund eller noe liknende.

Før vi dro til Hoi An hadde vi blitt tipset om at vi burde sy oss klær her. Vi skjønte fort hvorfor for her var det skreddere overalt! Derfor hadde vi forberedt oss litt på forhånd og funnet frem bilder av det vi ville lage. Det som er er at det er evig mange skreddere og velge mellom her. Men vi fikk tips fra hotellet om å dra til et sted som heter Asian taylor. Dette skulle visst være et bra sted å lage klær s vi valgte og prøve det ut. Det er nemlig sånn at mange av skredderne her ikke kan engelsk og ikke er veldig hjelpsomme heller. Du får ikke riktig stoff eller farge på tingene dine og de hjelper deg ikke om noe er feil. Men når det er sagt så er det utrolig mye bra også! Vi kom til skredderen og møtte en dame som snakket veldig bra engelsk og slang et par store kataloger foran oss på bordet. Hun pekte og sa at vi skulle finne akkurat hva vi ville ha så skulle hun lage det til oss. Vi forklarte at vi hadde noen bilder med oss og at vi også kunne vise dem på pcen. For det er også sånn at man bare kan finne frem bildene på pcen når du kommer til skredderen, så lagrer hun de så hun vet akkurat hva hun skal lage. Det som er lurt er å ha et ganske konkret bilde av hva du vil lage på forhånd, eller være veldig god til å forklare det. De har et utrolig stort utvalg av stoff også, så man bør bare bruke tid på å finne det riktige. Etter å ha funnet de stoffene vi ville bruke og tatt mål av oss selv fikk vi beskjed om at vi skulle komme tilbake neste dag for å prøve.

Neste dag dro vi tilbake for å prøve klærne og rette litt på ting om det ikke var helt som vi hadde tenkt oss. De var veldig hjelpsomme og sa de kunne fikse alt. Det eneste de ville var at vi skulle bli 100% fornøyde så vi kunne anbefale de videre til andre.

Skal man sy klær bør man hvertfall ha to netter i denne byen. Vi hadde tre netter og skulle gjerne hatt mer, både for å si flere klær og rette litt på noe av det vi lagde. Man kan egentlig bruke så lang tid man vil på å få det perfekt. Du blir enig om en pris på forhånd og etter det gjør de alt de kan for at du skal bli fornøyd med plagget du har bestilt.

Til slutt ble vi veldig fornøyde med resultatet og ble veldig overrasket over at det faktisk ble så bra.

Disse skoene fikk Sofie lagd:

Skjørtet Sofie fikk sydd:

Og bikinien:

Skjørtet Cathrine fikk sydd:

Og kjolen:

Det å sy klær kan ta litt tid om man vil ha det akkurat perfekt, men det er så verdt det. Du får et plagg akkurat sånn du vil ha det og de gjør en utrolig god jobb.

Her i Hoi An har det ikke vært like fint vært hver dag. Vi har hatt to dager med et kraftig lyn og tordenvær og etter hvert regn, noe som ikke alltid gjorde det like hyggelig å gå ute. Men vi liker oss utrolig godt i denne byen! Her er det jo en del turister, men det er et ganske behagelig sted og ikke like intenst som mange av de andre byene vi har vært innom. Den eneste måten man kan komme hit på er nemlig med buss som man enten må ta i 12-15 fra Nha Trang eller uendelig mange flere timer til Hanoi, som er de byene som har flyplass. De går også tog men Hoi An har ingen togstasjon så man må da ta toget til en annen by og buss derfra. Dette gjør at denne byen er en del av ruten til en del backpackere men ikke så lett turistmål for dem som bare vil ha en ukes ferie i Vietnam.

Dagen vi dro fikk vi også møtt Markus, som er en venn hjemmefra, som tar utviklingsstudier her og har nå vært her i vel to mnd. De er en gruppe med mange nordmenn som tar samme fag her og skal være her i tre måneder til sammen. Veldig hyggelig å se et kjent fjes igjen!

Vi fikk også dratt på stranda en dag da

Så måtte vi prøve å drikke kokosnøtt da.

Stranden ligger rundt 3km fra sentrum og trekker til seg veldig mange turister. Her koste vi oss en hel dag etter tre uker uten strand og bading. Det var helt ubeskrivelig deilig.

I morgen går turen videre til Nha Trang med en buss som skal ta 12 timer. Kan tro vi gleder oss!

(Skrevet 03.04.12)

Ette 15 timer på tog ankom vi endelig Hue. Togturen gikk overraskede greit, men vi var fortsatt ganske trøtte og slitne da vi kom frem kl.10 på morgenen. På toget hadde vi et eget rom med fire senger. Vi var så heldige å få dele rom med to turguider som reiste med en gruppe eldre franskmenn og briter. De tok for så vidt opp hele vogna vi var i og holdt det gående hele natten. De hadde nemlig fått i seg litt for mye whisky sa den ene guiden og da er jo humøret på topp med en gang. Men for oss som egentlig bare ville sove og hadde nok med å ikke falle ut av de altfor smale sengene hjalp det ikke særlig å høre de eldre feste på rommet ved siden av. Guiden sa at de mest sannsynlig ikke ville orke å holde på så lenge, men joda, de gamle overrasket, de klarte å holde det gående helt til neste morgen. Heldigvis for oss har vi blitt ganske vant med å måtte sove med mye støy rundt oss så vi klarte og få noen små blunder nå og da. I forhold til bussene vi har hatt var dette en veldig komfortabel reisemåte, bortsett fra hva gang toget skulle stoppe. Tror sjåføren glemte at han hadde passasjerer for han bråstoppet hver gang så vi nærmest falt ut av sengene våre.

Vi var så heldige å tilfeldigvis ha støtt på en mann på togstasjonen før vi dro som viste oss et hostel vi burde bo på, og da vi kom frem til Hue stod det jammen meg en og ventet på oss der. Veldig deilig å bare bli kjørt rett til hostellet og slippe å lete etter et sted å bo. Billig var det også. Kostet oss 23kr for en natt!

Vi hadde bestemt oss for at vi ikke skulle gå rett og legge oss denne dagen siden vi kun skulle være her en dag. Derfor var det ut på sightseeing.

The Perfume River

The Citadel

The Citadel var en forbudt by en gang i tiden hvor kun keisere og andre som var når nok dem kunne komme inn i. Hvis andre enn dem prøvde å komme seg inn ble de staffet med døden. Heldigvis for oss er det ikke sånn lenger og vi fikk mer enn gjerne komme inn, og ut igjen like hele.

Det ble ikke så mye sightseeing for det var vel litt optimistisk å tro at vi skulle klare det etter så mange timers reise. Men Hue skuffet oss egentlig litt. Vi hadde på forhånd hørt at det skulle være veldig fint, men vi ble ikke særlig imponert. Det er fult mulig at dette er fordi vi kun var der en dag og ikke fikk med oss alt vi burde og at vi i tillegg var ganske reduserte. Her har vi blant annet hørt at det skal være fint å dra på motorsykkeltur rundt om i byen og se alt som er og se i tillegg til å dra litt utenfor byen. Siden vi ikke fikk gjort dette her så håper vi hvertfall på å få prøvd ut en liknende tur et annet sted. I morgen går turen videre til Hoi An der vi tenker og være i fire dager før vi drar videre nedover til Nha Trang.